Browsing Date

august 2016

Alle barn fortjener en god oppvekst. Ikke bare dine …

Kultur og samfunn By 24. august 2016 Tags: , , No Comments

Jeg er lærer på en barneskole, og etter at vi fikk ny rektor for noen år siden, innførte han et begrep som sier at: ”alle elevene på skolen er våre”. I dette legger han at det ikke bare er kontaktlæreren i klassen som skal ta ansvar for barna, men at alle voksne på skolen skal hjelpe og veilede alle elevene vi er i kontakt med, slik at de får sjansen til å bli gode verdensborgere. Dette betyr f.eks. at hvis en elev har oppført seg dårlig, så er det ikke slik at vi som observerer oppførselen skal ta eleven med til kontaktlæreren for å fortelle hva eleven har gjort, og at kontaktlæreren skal irettesette eleven. Det betyr at vi skal prøve å ordne opp i det som har skjedd i stedet for å overlate eleven til en voksen som ikke har observert hendelsen. Det betyr også at hvis vi observerer elever som er alene i skolegården eller blir plaget, så skal vi gjøre vårt beste for at eleven skal ha det bra der og da. Vi skal sørge for å engasjere elever som ønsker hjelp til å komme inn i leken. Dette betyr faktisk i praksis at alle voksne på skolen har plikt til og ansvar for å bidra i arbeidet med å få alle elevene (ikke bare de vi underviser til daglig) til å trives og gjøre sitt beste på skolen.

Dette konseptet kan vi videreføre til det å være forelder. Hva om alle foreldre på en skole tok ansvar; ikke bare for sitt eget barn, men at vi også tar ansvar for at andre foreldres barn skal ha det bra? Disse tankene er verken nye eller unike. Noen blaff av slike tanker har vi sett i media innimellom, men det er på tide å ta opp tråden igjen. Vi må bare innse at ikke alle foreldre er i stand til å ta seg av og/ eller veilede barna sine på vei mot voksenlivet. For barnets skyld, bør vi ta samfunnsansvar og sammen sørge for at barn som har fått en skjev start på livet også kan få muligheten til å kjenne på dette med fellesskap, en aktiv hverdag og ikke minst vennskap. Det burde være vårt ansvar som medforeldre å sørge for at barn som sliter med problematikk innenfor angst/depresjoner, aggresjoner, fysiske og psykiske handicap, samt de som er nye i landet vårt får gode opplevelser knyttet til barndom og ungdomstid, slik at de kan utvikle seg til å bli gode mennesker som også verdsetter fellesskap og omsorg for andre.

Det er vår plikt som foreldre (og mitt som lærer) å bidra til at vårt barns venner og medelever har det bra. At de trives på skolen og på fritiden. At de føler seg inkludert og akseptert. Tatt vare på. Som ansvarlige voksne bør vi kunne ta steget ut av vår egen lille flokk, og se verdien av å hjelpe andre til å få gode liv. Hvis vi bidrar i arbeidet med å skape ”dugelege menneske” som det står om i den generelle delen av læreplanen, kan vi spare samfunnet for millioner som ellers vil bli brukt på ressurser innenfor politi, psykiatri, skole, helse etc.

Den psykiske helsen til barna våre er viktigere enn ny iPhone og dyre sydenturer. Her kan alle bidra uten at det koster penger. Inviter hele klassen eller alle guttene/ jentene på bursdag. La ungdommen få vite at han kan ringe deg på lørdagskvelden for å få hjelp med en kompis som er full, eller ei venninne som trenger mat og kanskje litt trøst. Sørg for at arvingen i huset vet at h*n kan ta med seg en venn hjem til middag når som helst. Vi har alltids plass til en til ved middagsbordet. Har vi ikke?

Share:

Mr. Hyde

Kultur og samfunn By 13. august 2016 No Comments

Som indoktrinert kommunistdatter født tidlig på 70-tallet, og rettroende medlem av et parti på venstresiden har jeg i ganske mange år trodd at det jeg vet og det jeg mener må være det eneste rette; ”det finnes ingen annen vei enn sosialismen, og Karl Marx er gud.” Heldigvis har jeg hatt venner i det virkelige liv, samboeren min, samt veldig ålreite nettvenner som har sagt i fra når jeg har begynt å bli litt vel ”rettroende” i måten min å diskutere på, både i det virkelige liv og på nett, og jekket meg ned et par hakk. Jeg har hatt veldig godt av å ha slike venner. Vi trenger venner som sier i fra. Men ikke alle har slike venner. Dessverre.

Jeg er nok blitt hakket mer reflektert enn da jeg var ung på 80-tallet. Jeg er nok også hakket mer reflektert som 40 og noe, enn som 30 og noe, selv om jeg fremdeles er sosialist på min hals, og mener at vi skal dele godene, fordi det er det riktige å gjøre. Har man nok og kanskje litt mer enn nok, så deler man med andre. Dette lærer vi fremdeles barna våre, gjør vi ikke? Hva er de som gjør at de vokser opp til å bli grådige kapitalister der det eneste viktige er å tjene stadig mer penger som de kan sylte ned i utenlandske banker? Og hva er det som får gullungene våre til å begynne å mobbe andre, og skjelle dem ut for tingene de gjør eller sier, selv om det kanskje egentlig var en filleting? Dette skjer akkurat nå med barna våre. Både i det virkelige liv og på nett. Ligger det i dem selv, eller har de kanskje lært det et sted?

”Små gryter har også ører”, sies det. Jeg elsker sånne små visdomsord. Det er ofte mye sannhet i dem. Det vi voksne diskuterer oss i mellom, enten det er rundt middagsbordet eller i sofaen mens nyhetene står på, skal du være bombesikker på at både de minste småtassene og de som er større får med seg. ”Eplet faller ikke langt fra stammen” heter det. Er du en reinspikka rasist som sitter og kommenterer hudfarge eller etnisitet i samme slengen som at du nevner at disse folka er dumme, skal du bite deg i nesen på at det blir fanget opp av den yngre garde, og vil farge deres syn på andre mennesker og omgivelsene sine videre i livet.

Vi hater andre i kommentarfeltene, og vi hater hjemme når vi tror at ingen hører på …

Derfor vil også ”selvgjort er velgjort” stemme bra her. Du produserer selv små versjoner av deg selv. De blir slik du former dem. Kanskje er det din sønn eller datter som blir det verste ”trollet” i kommentarfeltene på nett. Fordi de er tutet fulle av feilaktig informasjon om hva innvandrere i Norge får av velferdsgoder, eller at barnevernet er et korrupt system der barnemishandlere og sadister jobber fordi de ønsker å ta velfungerende barn bort fra sine velfungerende foreldre? Eller at de har fått hørt at det er ”disse sosialistsvina” som fortjener å bli voldtatt fordi de har sluppet inn alt for mange ”jævla muslimer” i det flotte landet vårt.

Det er fint å ha noen å skylde på. Ikke sant? Det er godt man kan ha noen å hate. Ja? Fint å spre dette hatet også, kanskje? Til den oppvoksende generasjon? Slik at vi kan få det så bra her i det flotte fine blendahvite landet vårt? Slik at den oppvoksende generasjonen kan sørge for at de som er annerledes blir fordrevet fra landet vårt. Noen må jo etter hvert greie å gjøre jobben når Listhaug ikke er i stand til det. Den tøffe retorikken blir dessverre bare tøffere mens tiden flyr og svært få reflekterer over det som skjer.

Er du verdens mest omgjengelige mens andre familiemedlemmer, venner og kolleger er i nærheten, men et troll hjemme, så må du regne med at det vil ha konsekvenser for hvordan barna dine oppfatter at det er ålreit å være. De ser ikke hvordan du er på jobb, eller hvordan du fungerer ute blant venner. De ser dessverre alt for ofte hvordan du er når andre som kunne ha sagt fra om oppførselen din ikke er der. De ser Mr. Hyde*.

Denne dualiteten i oss mennesker var kanskje ikke så synlig på nett før Facebook. Twitter m.fl. og kommentarfeltenes tid. Vi har sett dette i Hemsedalsaken nå nylig. Mennesker som oppfattes som jordnære og fornuftige skriver om temmelig bestialske ting de mener burde skje med både voldtektsmennene og meddommerne i saken. Bilder og navn av både de tiltalte, samt meddommerne blir delt i rekordfart på Facebook og andre medier, og bidrar til at både voldtektsmennene og meddommernes familier blir involvert. Dette kan da umulig være greit? Hva er det som gjør at helt normalt oppegående voksne mennesker får seg til å gjøre slikt? Jeg har sannsynligvis ikke hele forklaringen, men vet av egen erfaring at distansen mellom deg som budbringer og de som er mottakere av budskapet har noe å si for hvor tøff du tør å være i diskusjoner. Dess større distansen er mellom sender og mottaker av budskapet, dess tøffere tør vi å bli. Er man anonym blir man tøffere enn toget. Dessverre.

* The Strange Case of Dr Jekyll and Mr. Hyde er en roman skrevet av Robert Louis Stevenson, der hovedpersonen blir en helt annen og temmelig grusom versjon av seg selv når han inntar et serum.

 

Share:

Tilhørighet?

Kultur og samfunn, Religion By 6. august 2016 Tags: , , No Comments

Som små maur strømmer nordmenn til Spanias feriebyer langs solkysten hver vår, og mener i fullt alvor at det er helt ålreit å bo i Spania i 20 uten å kunne snakke spansk. Dessuten burde spanjolene heller lære seg norsk, siden nordmenn bidrar MYE til økonomien i dette landet. Nordmenn nekter altså å tilpasse seg det spanske samfunnet, og mener at det er det spanske samfunnet som skal tilpasse seg dem og deres kultur.

Begynner dette å ligne på noe vi har hørt før? Noe som vi kan kjenne igjen her hjemme? Ja …. Bare vent litt. Det ligger lagret et sted bak burkini- og niqabdebatten et sted.

DER var det! Det handler så klart om det flerkulturelle Norge (og verden) og hvordan minoriteter ikke ønsker å tilpasse seg det samfunnet de egentlig er en del av, eller burde være en del av. I denne debatten ligger det en kjerne som handler om identitet.

Aftenposten hadde for litt siden en artikkel om at den norske kirken mister medlemmer til de mer karismatiske kristne menighetene som f.eks Pinsevennene og frikirkene. De som har det så kjekt og spiller høy musikk, driver ut djevelen fra norske barn, henter inn pastorer som kan få lik til å våkne igjen og bli skvett levende, og har bønn og sånn, slik at naboene klager.  Disse gladkristne menighetene har funnet opp kruttet på nytt. De nekter å følge etter kirken, fordi homofili er en synd, og kvinner skal aller helst adlyde mannen og sørge for at huset er reint, i stedet for å bedrive sånne skumle ting som å bli prest. Eller delta i noen som helst viktige beslutninger på organisatorisk nivå. Det er jo så klart mannen som bestemmer. Noe annet ville vært uhørt i slike kretser.

Samtidig ønsker plutselig mange kvinnelige muslimer å stadig dekke seg mer til. Fordi det er faktisk de selv som ønsker det, altså. Jentene i 3.klasse ønsker å gå med hijab og burkini. Det er så klart de selv som mener at det er viktig. For da kommer ikke guttene til å tafse på dem. Mener de. Eller er det kanskje foreldrene som mener dette? Spiller ingen rolle. Vi opplever at stadig flere dekker seg til eller blir tildekket okke som.

Stadig flere jøder blir mer jødisk enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen sin. Det er de yngre mennene som blir mer konservative, og nå vil de ikke sitte ved siden av ukjente kvinner på fly lenger, heller. Det er jo så farlig (Hoho: jentelus!!!  Iiiiik!!!) … Da får de enten kjøpe seg et privatfly eller booke alle tre setene på en rekke for seg selv da? Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Vi ser altså tendenser til at unge religiøse mennesker uansett religion stadig blir mer konservative og krever at samfunnet skal tilpasse seg dem, og ikke omvendt. Det jeg skriver nå blir ren synsing, men jeg TROR at dette er fordi verden i dag er for kaotisk for mange. Vi utsettes for påvirkning fra så mange hold, at verden blir for komplisert for oss. For å motvirke dette, finner en del av oss ut at de vil tilbake til røttene innen den religionen de tilhører, for å finne fellesskap i en liten gruppe som har de samme synspunktene og verdiene som dem selv.

Dette kan forklare hvorfor jøder plutselig mener at jenter ikke skal sykle, at kristne melder seg ut av kirken fordi de mener at homofili er en styggedom og at gud mener st homofile ikke kan gifte seg, at de kler på seg og dekker seg til for å vise at de er bedre muslimer enn de andre som ikke dekker seg til, og hvorfor nordmenn som bor i Spania nekter å lære seg spansk og ikke har spanske venner. Det handler om identitet og tilhørighet. Ikke nødvendigvis at de er blitt så mye mer religiøse (eller norske).

  • Er du fremdeles nordmann hvis du lærer deg spansk og får spanske venner?
  • Er du fremdeles muslim hvis du går uten hijab?
  • Kan du være kristen når du går bort fra mye av det som står i bibelen?
  • Er du jødisk nok hvis du er mann og sitter ved siden av en kvinne du ikke kjenner?

I sekulariseringens tidsalder velger altså mange å ikke ri på den bølgen som kommer for å bidra til at samfunnet vårt blir mer tolerant, åpent og inkluderende. Fordi tro og det “å høre til” blir viktigere enn å tilpasse seg. Det er faktisk ikke så rart, hvis en ser på det sånn rent sosiologisk. Mennesker er flokkdyr. Vi har behov for å tilhøre en gruppe mennesker som enten er familien vår, venner eller en gruppe mennesker med samme interesser/tro som oss selv.

Det er viktig for oss å føle tilhørighet. Det er viktig for oss å være en del av noe større. Men er det samfunnsmessig nyttig at vi ofrer vår vilje og evne til kritisk tenkning, omsorg og respekt for andre fordi “min gud” (den eneste guden som er virkelig. Alle de andre gudene er ikke det. Kun min.) blir viktigere? Er det ikke mulig å få til begge deler? Må det være enten/ eller? Jeg kjenner til mange som faktisk greier dette uten å føle at de ofrer sin egen integritet for å få det til. Det handler nok først og fremst om vilje. Tror jeg.

Jeg har ikke nødvendigvis fasiten. Det er mye bra som følger med det å tro på en eller flere guder. Det er også mye bra som følger med det å ikke tro på noen guder (selv om mange jeg kjenner som er kristne mener at det ikke er mulig, og at gudstroen deres er det eneste som gjør at de greier å være gode mennesker) og heller tro på at mennesker er i stand til å ta gode valg til det beste for både seg selv og samfunnet som helhet. Jeg tror dessverre ikke på at samfunnet blir bedre av at enkelte grupper velger å distansere seg og lage et samfunn som består av “oss” og “dem”. Hvorfor kan vi ikke alle bare leke sammen og ha det gøy?

 

Share: