Å tøye grenser blir ofte sett på som noe positivt. Som f.eks. at sjenerte mennesker tøyer sine grenser og venner seg til å bli mer sosiale. Eller at man utsetter seg selv for noe man tidligere har vært redd for, slik at man kan få bukt med fobier som f.eks. det å fly når man egentlig har flyskrekk, eller å “hive seg uti det” og holde en tale eller et foredrag.

Temaet for denne bloggposten om tøyingen av grenser handler om en kunstform; nærmere bestemt film.

Filmsjangeren er i stadig utvikling, og stadig flere grenser både sprenges og tøyes når man det lages stadig mer fantastiske filmer. Filmindustrien har bidratt til utrolig mange flotte opplevelser for de fleste av oss, i alle fall på det tekniske området. Stadig bedre spesialeffekter og nye teknikker utvider opplevelsene våre, og bidrar til å overraske oss gang på gang.

Det er dessverre ikke denne type tøying av grenser som er temaet i denne bloggposten. Den handler nemlig om grenser jeg personlig ikke har et ønske om skal tøyes; nemlig om fremstilling av tortur, overgrep og stadig mer detaljert filming av bestialske handlinger som gjøres på en slik måte at det virker svært realistisk.

Hvordan kom vi egentlig hit? Når ble det kunst å filmatisere voldtekt av spedbarn og voldtekt av en kvinne som får kappet av hodet mens mannen bare fortsetter ”akten” (A Serbian Film), og hvor syk i hodet er man ikke når man lager en film som handler om å sy sammen tre eller flere mennesker gjennom anus og munn for å lage et menneskelig tusenbein (The Human Centipede 1, 2 og 3)?

Hva er det som går gjennom hodene på de som synes at det å lage slike filmer er en god idè?  Siden når ble dette ansett som god underholdning? I de senere år har det sågar bitt stuerent å lage filmer med både nekrofili (The Neon Demon) og kannibalisme (Raw) som tema. Filmer som sprenger grenser så det holder, og i tillegg får publikum til å besvime og spy i kinosalene. Hva er egentlig vitsen? Er vi blitt så emosjonelt avstumpede at regissører må lage stadig mer sjokkerende filmer for at vi skal synes at det er bra?

Da jeg var ung, var det to filmer som framkalte gysninger bare ved at jeg tenkte på dem. Den ene filmen var ”The Exterminator” og den andre var ”The Texas Chain Saw Massacre” (Motorsagmassakren). Disse to filmene var så fæle at de fikk 18-årsgrense og motorsagmassakren ble sågar forbudt i mange land. Hvis de ses nå, vil de knapt nok få noen til å heve øyenbrynene.

Men hva er det som får:
1) Manusforfattere, og ikke minst regissører og produsenter til å ville sette navnet sitt på noe så sykt?
2) Skuespillere til å ville inneha roller i slike filmer?
3) Filmselskaper til å ville gi ut dette syke mølet?

Hvor skal dette ende til slutt? Når er det nok?

Med dagens muligheter for nedlasting er jeg dypt bekymret for hva den oppvoksende generasjon kan bli og allerede blir utsatt for. Porno på nett er allerede på PC`ene og telefonene til dagens unge som tror at gruppesex, intimbarbering og det å urinere på hverandre under sex er det normale.

Når filmer som jeg har beskrevet overfor ikke lenger når ut til det smale (og syke?) publikummet det er beregnet på, men inn i de tusen hjem via de unges PC`er er jeg redd for at vi får en generasjon med barn og unge som trenger stadig mer vold og lemlestelse i filmer for å reagere på denne ”kunstformen”. Hvor tar det oss? Hvem skal si stopp? Vil vi virkelig se lemlesting av barn som underholdning? Synes vi det er greit å utsette barna våre for denne typen visuell stimuli?

Vil vi virkelig tøye grensene videre?

Share: