Beklager at jeg denne gangen velger å bruke litt sterkere uttrykk enn jeg normalt bruker på denne bloggen, men nå er jeg søren klype meg både sint og oppgitt! Vi har en relativt ny gressklipper her hjemme, og jeg tenkte som så at jeg skulle “bryte meg på den” og klippe litt plen i dag. Jeg har startet denne kun en gang tidligere, og det var rett etter at naboen min (vi deler gressklipper) hadde kjørt den, så da startet den overraskende nok på første forsøk. Da ble jeg en smule forundret, kan man si, for bensindrevne gressklipper er absolutt ikke noe jeg har et ålreit forhold til. Dette var vel første gangen (og sikkert siste) at jeg skulle få start på en slik en. Etter at jeg fikk start for ei uke siden, tenkte jeg at jeg kanskje var dum som hadde bestilt meg ny batteridrevet gressklipper (som ikke har kommet enda). Den var jo kjempelett å få i gang, tenkte jeg.

Så da jeg skulle dra den i gang i dag, var jeg ved godt mot. Jeg hadde plassert den på plena (for jeg ville ikke starte den opp på grusen i gårdsplassen- det hadde virkelig tatt seg ut om jeg skulle begynt å klippe småstein utenfor huset), og dro i vei. Ingen ting skjedde. Jeg dro i et par ganger til, uten at utysket reagerte.

“Bensintørr?”, tenkte jeg, og skrudde opp lokket. Nesten full tank, faktisk.

Nå var gode råd dyre. Jeg prøvde å skru litt nedover på gassen (der haresymbolet er), og godsnakket også litt med den, men det hjalp lite.

“Kjørt den full nå sikkert”, tenkte jeg. Så jeg lot den stå en halvtime og gikk deretter ut for å prøve igjen. Andre gang jeg dro i så hardt jeg kunne, hosta den litt, før den slo seg til ro igjen. “Faens makt”, tenkte jeg, og jeg tror muligens jeg sa det høyt også. Stakkars naboer.

Jeg sendte deretter melding til naboen, og spurte om han kunne dra den i gang for meg når han kom hjem senere ut på dagen, og da forklarte han at gassen skulle stå helt ned på haresymbolet når jeg dro den i gang. Full av pågangsmot forsøkte jeg en tredje gang, uten at det ble annen reaksjon enn et par tørre host fra klipperen.

“Faens møkkadritt”, ropte jeg høyt, mens jeg hardnakket forsøkte å la være å sparke til den. Da var jeg igjen superglad for at jeg allerede hadde bestilt den batteridrevne gressklipperen fra Felleskjøpet (for 17 dager siden).

Naboen kom omsider hjem, og forsøkte å dra i gang “droget” som sto trygt plassert på plenen min.

“Tror muligens gresset er for høy til at den vil starte”, sa han, og dro klipperen opp på grusen i gårdsplassen. Han justerte klippehøyden på klipperen og dro i gang. “Vrooom”, sa det, og den gikk som ei klokke. Han slapp gassen og lot klipperen stanse.

“Din tur”, sa naboen og pekte mot snora.

“Flotte greier”, tenkte jeg. “Dette blir bra. Trengte vel ikke å kjøpe batteridrevet likevel da.”

“Host”, kom det så vidt fra monsteret på gårdsplassen.

Naboen ble nødt til å dra den i gang likevel. Jeg klippet plenen både bak garasjen, ved siden av huset og foran huset i en smekk, for jeg turte ikke å sette den fra meg av frykt for at jeg måtte plage naboen til å starte den igjen. Og mens jeg gikk og klippet plenen, gikk det opp for meg at dette er jo diskriminering på sitt verste! Kunne de ikke ha laget gressklippere som startet uten at man måtte være en godt voksen mann for å dra den i gang? Hvorfor må bensindrevne klippere med snorstart  være så utrolig traue å få i gang?! Det er mulig det er meg det er noe galt med, men jeg har da altså kun greid å starte en gressklipper med snorstart en gang i hele mitt liv. Alle de andre gangene jeg har prøvd, har jeg ikke greid det, og av en eller annen merkelig grunn, tror jeg ikke at jeg er alene som kvinne om å synes at det er vanskelig.

Jeg tror nesten jeg må sette meg ned og skrive brev til de som lager slike maskiner og be dem om å finne en måte man kan få startet slike uhyrer på, uten å dra skuldra ut av ledd. Med mindre den batteridrevne klipperen snart kommer. Da skal jeg muligens vurdere å la være.

Foto: Tante Grusom

Share: